Om kvalitetsjournalistikkens fremtid og utenriksjournalistikk i den digitale tidsalderen – et slags referat

«Den britiske medieprofessoren Adrian Monck feller en knusende dom over journalistenes oppblåste selvbilde,» skrev Dagsavisen etter å ha intervjuet Adrian da han var i Norge for å snakke for Institutt for Journalistikk (IJ) og NONA sist torsdag.

Djevelens advokat
Selv oppsummerte jeg Dagsavisen-intervjuet på Twitter med å si at «Avisenes undergang er nær, Monty er bare en siste dagers gribb» [Monty= Mecom-sjef David Montgomery]. Adrian, som jeg har fulgt på nett via blogg/Twitter/Facebook lenge, men aldri møtt før sist uke, hadde i det hele tatt et overraskende dystert syn på mediebransjens fremtid for en som deler så mange bra lenker om nye medier på nett.

Men det var også mitt inntrykk at han nøt rollen som djevelens advokat. Jeg synes alltid der er nyttig å bli utfordret på egne posisjoner, men han var langt mindre pessimistisk i våre private samtaler enn når han sto foran et publikum.

Siden jeg også var ansvarlig for Adrian Moncks Oslo-besøk og alt det praktiske rundt det ene av de to foredragene, hadde jeg ikke anledning til å skrive noe ordentlig referat underveis. Allikevel, fordi det var en dag som ga meg mye å tygge på, tenkte jeg at jeg skulle skrive ned noen av inntrykkene mine her – også fra samtalene våre, siden jeg fulgte Adrian til og fra Fredrikstad.

Kvalitetsjournalistikkens fremtid
Bakgrunnen for utsagnet om journalisters oppblåste selvbilde var Adrians tese om at leserne ofte har helt andre definisjoner av kvalitet enn journalister. Han mente eksempelvis at gratisaviser var den viktigste medieinnovasjonen i moderne tid, noe som burde fortelle oss at ofte holder det å produsere journalistikk som bare er «god nok», noe gratisaviser som f.eks MetroXpress gjør.

Her kom han med forskjellige varianter av en barmetafor, hvor han beskrev journalister som mente leserne bare ville ha de beste årgangene av Bordeaux mens leserne i realiteten foretrakk husets vin. Journalistene vil helst drive undersøkende og dyptpløyende journalistikk, leserne nøyer seg kanskje med kjappe nyheter og gjerne nyheter om «nære ting», som parkeringsbøter og mordersnegler, heller enn de store linjene journalistene hevder seg opptatt av. Tord Nedrelid har liveblogget Adrians tanker rundt kvalitetsbegrepet i endring fra foredraget hans på IJ.

Bør journalister legge terskelen lavere?
Jeg tygger fremdeles litt på de tankene. Jeg synes det er nyttig å ta innover seg at journalisters begrep om kvalitet ofte kan avvike radikalt fra lesernes begrep om det samme – bla. fordi vi «oppdras» i en klart definert journalistisk kultur, og fordi debatten om journalistisk kvalitet og dens fremtid har lett for å bli et ekkokammer.

Men jeg er mer bekymret for at vi driter oss ut overfor leserne våre ved å skrive bombastisk om ting vi åpenbart kan lite om (som Hege Skjeie om Twitter) enn at vi legger terskelen for høyt. Jeg tror lesere verdsetter grundige undersøkelser, som VGs sak om «Kvinner som blir drept av sine menn», men at det produseres altfor mange «liksom avsløringer» som skaper et stort troverdighetsproblem for mediene.

Nå var Adrian svært så hardtslående om mediebransjens fremtid: toget var gått ikke minst fordi mediebransjen i sin tid ble behandlet litt som National Rail i Storbritannia. Man var mer bekymret for moguler og monopoler enn for bransjens overlevelsesdyktighet: man forbød medieselskap å eie f. eks bredebåndsselskap, noe Adrian mente har svekket bransjen for evig og alltid.

Parallellen til National Rail er, grovt oppsummert, at ingen selskap får lov til å drive med alle sider av togdriften i Storbritannia: selskapene som eier tog får ikke lov til å eie skinnene de går på, en tredje part må stå for vedlikehold og regjeringen fastsetter togprisene – noe som har skapt en situasjon med total ansvarsfraskrivelse. Ville Dagbladet hatt andre kår i dag om de også eide infrastruktur som bredebåndsselskap? Jeg kan ha misforstått, men må nok tygge litt mer på akkurat det.

Sparker høytlønnede 50-åringer, ansetter nyutdannede
Allikevel, midt i all denne pessimismen fortalte Adrian meg at, samtidig som mange av vennene hans i 40- og 50-åra får sparken på løpende bånd, får han mange telefonsamtaler fra redaktører som ber om ferske, nyutdannede folk fra City University.

Kostnadskutt i praksis? Erstatt erfarne folk som tjener 500,000+ i året med nyutdannete folk som kanskje får 200,000: helt grønne, men kanskje med en mer oppdatert ferdighetsprofil?

Nå står fagforeningene mye svakere i England enn i Norge, men det er en kjent sak at mediene ofte kvitter seg med høytlønnede journalister i dårlige tider og erstatter de litt senere med yngre folk med andre ferdigheter. Skjer det i Norge også?

Ingen livsforsikring, bare fem ganger årslønn til etterlatte
Nå vet jeg, siden jeg leser bloggen hans, at bakgrunnen for Adrians valg om å forlate en høyt profilert karriere som utenrikskorrespondent og TV-journalist var drapet på en ung journalist han hjalp å komme seg til Irak. Adrian kaller journalistutdannelse sitt «ufullendte prosjekt». Derfor var det veldig interessant å høre ham snakke om arbeidet sitt som krigskorrespondent. Det illustrerte både hvor langt og hvor kort vi er kommet siden han var i felten.

På den ene siden: da han jobbet for CBS forsikret de ikke utenrikskorrespondentene sine, men betalte ut fem ganger årslønnen deres hvis de ble drept. Da er det greit å tenke på at vi etter Carsten Thomassens død i Afghanistan diskuterte, ikke forsikringer av de ansatte korrespondentene, men medias ansvar for frilanserne og stringerne de bruker.

Hvor stor er avstanden fra hotellbalkongen til Twitter?

På den andre siden: Andrew Stroehlein skrev i store bokstaver her forleden om de begredelige konsekvensene av en verden uten utenrikskorrespondenter. Stroehleins beskrivelse av krigsreporteres uvurderlige rolle i «gamle dager» står i skarp kontrast til Adrians utsagn om at, når alt kom til alt, var de ofte ikke var i stand til å forlate hotellrommene sine av forskjellige grunner, blant annet under krigen i tidligere Jugoslavia.

Resultatet var at krigskorrespondentene ofte drakk store mengder vin døgnet rundt og bare rapporterte det de så fra balkongen, også kalt balkongrapportering. Siden jeg har gått på City og er oppflasket på heroiske historier om krigsreportere, og har møtt mange av de, vet jeg at Adrians beskrivelse ikke er fullstendig dekkende. Allikevel, fra å rapportere kriger fra hotellbalkongen til å rapportere fra hva som skrives på Twitter: har vi egentlig ofret så mye – utover alkoholen, hvis det kan kalles et offer?

I tilegg kommer en ny type krigsreporter, den selvlærte multimediareporteren som drar til konfliktområder på egen regning og jobber som frilanser, kanskje delfinansiert av en bokkontrakt. Her brukte Adrian Stephen Grey som eksempel på en som kunne gjøre dette fordi han hadde opparbeidet seg en merkevare (en liten parallell her til dette intervjuet med Paul Bradshaw).

Men er det egentlig så nytt, utover den merkevarebiten? Skal vi tro Phillip Knightely , som skrev First Causualty – a history of war reporting, er det en lang tradisjon for at eventyrlystne skribenter drar til konfliktområder og slår seg opp som krigskorrespondenter, eller?

4 Responses til “Om kvalitetsjournalistikkens fremtid og utenriksjournalistikk i den digitale tidsalderen – et slags referat”
  1. Marit Aschehoug april 27, 2009
  2. Kristine Löwe april 28, 2009
  3. jon r. hammerfjeld april 28, 2009
  4. Anders Brenna april 28, 2009

Skriv svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *