Dagens Næringsliv og Twitter: Kostnadskutt på troverdigheten løs?

Forutsigbar nettstorm mot DN’s Hege Skjeie viser at aviser som skriver om ting de ikke kan graver sin egen grav i nettalderen.

Sosiale medier er ikke duppeditter eller nettapplikasjoner, det er noe du driver med, og siden en vesentlig andel av Norges befolkning «driver med» ting som Facebook, Twitter og blogging går det på troverdigheten løs når aviser setter folk som ikke driver med disse tingene til å skrive om dem.

Hvordan nettet «truer» journalistikken
Som Katcho har oppsummert så strålende, satte Hege Skjeie med lørdagens DN kronikk, hvor hun avfeide Twitter som mulig kanal for politisk debatt, i gang en prosess som motbeviste hennes egen hypotese – og skapte en aldri så liten nettstorm i den norske blogge- og twittersfæren.

Nettstormen minner meg om noe VG-sjef Torry Pedersen sa på en konferanse i fjor høst: han pekte på hvordan nettets potensial for økt relevans også kan utgjøre trussel for journalistikken ved at nettet gjør at vi kan gå rett til kildene, rett til ekspertene, mens aviser ofte ikke besitter den spisskompetansen mange vil etterspørre.

Og siden en betydelig del av landets Twitter-brukere føler de besitter spisskompetanse på mikrobloggetjenesten fordi de tross alt bruker den daglig sier det seg selv at det må gå galt når en som ikke en gang bruker Twitter setter seg ned og analyserer plattformens egnethet til politisk debatt.

Hvor f… ble det av Marika Lüders?
Skjeies kronikk minte meg dessuten på at jeg ikke har sett Marika Lüders skrive i DN på en stund og profilen hennes er borte fra DN Lørdags line up av gjesteskribenter om kultur og medier i Etterbørs.

Nå må jeg innrømme at jeg ikke vet om hun ble kuttet som en del av DNs innsparingsprogram eller om kontrakten hennes ble avsluttet av andre årsaker, men, hvis det er førstnevnte, er det et kostnadskutt som går på troverdigheten løs. Dama kunne jo, til forskjell fra Hege Skjeie, noe om de sosiale mediene hun skrev om.

Irritert etter Marika-foredrag
Jeg har dessuten en annen grunn til å trekke frem Marika Lüders her. Jeg likte kronikkene hennes i DN, men da jeg hørte henne snakke under Mediedagene i Bergen i fjor ble jeg eitrende forbanna: jeg var dypt, dypt uenig i hennes konklusjoner om at sosiale medier ikke gjør maktforholdene her i verden mindre asymmetriske, at de ikke gjør verden, og da spesielt medieverden, mer demokratisk.

Men da jeg kom ut av forelesningen slo det meg at det kanskje var naturlig at hun, som har forsket på tenåringers bruk av sosiale nettverk, ville ha en annen forståelse av sosiale medier enn meg som er lidenskapelig opptatt av det som skjer i skjæringspunktet mellom tradisjonelle medier, gjerne kalt midstrømsmedier (MSM), og sosiale medier.

Twitter er hva du bruker det til
Dermed må jeg også si meg uenig med NONA styremedlem Anders Brenna i at Twitter ikke er personlig: Twitter er akkurat hva du velger å bruke det til, enten det er å holde kontakt med venner, eller som et redskap til å følge med på hva andre i bransjen din gjør og tenker. Selv bruker jeg Twitter litt til begge deler, men mest av alt til sistnevnte. For politikere er sosiale medier som Twitter dessuten ypperlige plattformer til å komme i direkte kontakt med velgerne og vise oss hvem de er, noe denne bloggposten tyder på at i alle fall APs Helga Pedersen har klart.

Forøvrig nevner jeg episoden med Marika i Bergen her fordi den illustrerer to ting: både hvordan vår forståelse av sosiale medier formes av hvordan vi bruker dem og hvor voldsomt dette temaet engasjerer – nettopp fordi de som bruker disse mediene mye gjerne får et så nært forhold til dem at de føler seg som eksperter på emnet, noe jeg også var inne på i denne kommentaren.

Vi er alle «eksperter» på sosiale medier
Kanskje kan dette forholdet også forklares ved hjelp av John Lockes arbeidsverditeori som, helt kort forklart, sier at et eiendomsforhold oppstår når man blander sin arbeidskraft med upløyd mark. Med tanke på alle de timene mange av oss legger i blogging og kvitring er det ikke rart at vi føler at vi har et eiendomsforhold til konseptene blogging og kvitring: dette kan vi.

Dermed er jeg tilbake der jeg startet med påstanden om at sosiale medier ikke er duppeditter eller nettapplikasjoner men noe man driver med, som er min, kanskje haltende, oversettelse av en tese fra en av mine favorittbloggere: Robin Hamman. Robin var en sentral skikkelse i arbeidet med å dyrke frem gode BBC blogger, og jobber i dag for PR selskapet Headshift. Bloggposten jeg henter denne tesen fra bør også være nyttig lesning for alle som ønsker å bruke sosiale medier i sin kommunikasjonsstrategi.

Et par visdomsord for Jens?

«Den eneste måten å gjøre sosiale medier på er å omfavne dem, ikke bare som en applikasjon du legger til en nettside, men som en metode for å gjøre det du driver med. Å bare legge ‘interaktivitet’ til en nettside gjør lite for å forbedre brukernes opplevelse av den og legger ekstra arbeid på de som må følge med på og styre stedene du har opprettet. Men ved å omfavne sosiale medier som en del av metoden din for å gjøre det du gjør blir du en autentisk del av brukersamfunnet, og, langt fra å være en ekstra byrde, blir det en viktig del av prosessen din.» skriver han.

Kanskje en post noen burde sende til Jens og andre norske politikere som går med tanker om at sosiale medier kanskje kan brukes til noe fornuftig?

8 Responses til “Dagens Næringsliv og Twitter: Kostnadskutt på troverdigheten løs?”
  1. ~SerendipityCat~ april 7, 2009
  2. Kristine Löwe april 7, 2009
  3. Alexander Kjølstad april 7, 2009
  4. Morten april 9, 2009
  5. Marika Lüders april 15, 2009
  6. Kristine april 15, 2009
  7. Helge Øgrim april 15, 2009
  8. Kristine Löwe april 15, 2009

Skriv svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *