Fremtidens gravejournalistikk: med penn og papir som viktigste arbeidsverktøy

Jeg vet jeg snakker mye om alt journalister har å gavne på å bruke det sosiale nettet bedre, underviser i det til og med, men det kan vise seg heller bortkastede anstrengelser om regjeringen vedtar Datalagringsdirektivet.

Vel, kanskje ikke helt bortkastet, det er aldri bortkastet å tilegne seg kunnskap om teknologi som er i stand til å skape så gjennomgripende endringer, men gravejournalister må kanskje lære seg å jobbe uten alskens teknologiske nyvinner hvis de vil beskytte kildene sine i et slikt scenario.

Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF) pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år. Det kan få fatale følger både for undersøkende journalisters evne til å beskytte kildene sine og kildenes tiltro til at journalistene er i stand til å gi dem denne beskyttelsen.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøres til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett, og Carl Christian har tatt initiativ til en bloggestafett for å kreve at regjeringen må si nei til direktivet. Les f.eks hans og NONA-styremedlem Vampus bloggposter for mer bakgrunn og hvem som tar del i stafetten.

Direktivet utfordrer selvsagt alle land som er medlem i enten EU eller EØS. The Guardians teknologiredaktør Charles Arthur skrev en tankevekkende sak om konsevensene for undersøkende journalistikk tidligere i vår hvor han intervjuet fremtredende engelske gravejournalister. Anerkjente David Leigh, en veteran i bransjen, oppfordrer blant annet sine kollegaer til å ta et par skritt tilbake i den teknogiske utviklingen og f.eks bruke brev fremfor e-post. Nå har flere pinlige «e-post-avsløringer» i den senere tid, datalagringsdirektiv eller ikke, vist at e-post er et lite egnet kommunikasjonsmiddel for de som som har noe å skjule, men Arthurs artikkel er morsom og tankevekkedende lesning som anbefales på det sterkeste om du ikke har lest den.

Magnus Blaker hadde en god gjennomgang av direktivets konsekvenser i Nettavisen i fjor som fortsatt står seg godt. Der sier blant annet Gisle Hannemyr at direktivet vil tvinge de i pressen som er opptatt av kildevern til å benytte de samme alternative teknologier for kommunikasjon som smarte kriminelle allerede har tatt i bruk. Heldigvis har Paul Myers, en av BBCs fremste eksperter på nettresearch, holdt foredrag for norske gravejournalister om hva man kan lære av kriminelle i så måte opptil flere ganger de siste par årene, noe jeg har skrevet mer om her.

Men når Arthur spekulerer om de mest egnede fremkomstmidlene for disse macho-journalistene – utøvere av en type journalistikk de fleste journaliststudenter får innpodet er en journalists høyeste kall i løpet av utdannelsen – er hest eller sykkel mot slutten av den tidligere nevnte artikkelen, må man begynne å lure hvor det skal ende. Kildevernet har ofte blitt utfordret, spesielt i årene etter 9/11, men med datalagringsdirektivet blir gravejournalister kastet et par hundre år tilbake i tid. Et annet moment her er selvsagt faren ved at noen skulle finne en måte å kartlegge og sammenkoble alle de eletroniske sporene vi etterlater oss på nett. For en annen vri på den siste problemstillingen, les også Cory Doctorows klassiske Sci-fi novelle Scroogled (om den ikke allerede er gammelt nytt for deg).

No Responses til “Fremtidens gravejournalistikk: med penn og papir som viktigste arbeidsverktøy”

Skriv svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *