Bloggeplakaten: det var nødt til å bli bråk

Det er ikke første gang noen prøver å innføre retningslinjer for bloggere, og det blir det som regel bråk av. Men episoden sier også noe om hvor mye bloggesfæren har endret seg, og akkurat det er verdt å dvele litt ved.

Nå synes jeg ikke at NONA skal mene så mye om den mye omdiskuterte bloggeplakaten, men siden kompetanseutveksling ligger til grunn for mye av virksomheten vår tenkte jeg det var greit å sette både innholdet i plakaten og kontroversen rundt den i en historisk kontekst (ja, historisk: siden blogging ble tilgjengelig for folk flest i 1999, har vi sett disse temaene dukke opp med jevne mellomrom). Jeg har skrevet mer om bloggingens historie, i veldig generelle trekk, her).

Eksisterende nettikette

Det er mange grunner til at det blir bråk når noen stikker hodet frem og foreslår etiske retningslinjer for bloggesfæren.

Ikke alle er universelle, men en viktig grunn, som ikke har vært mye fremme i debatten så vidt jeg har sett, er at bloggesfæren fra sine tidlige dager har hatt sine egne, uskrevne retningslinjer de mest toneangivende bloggerne har fulgt og håndhevet. Dette har et utall bloggere, og spesielt de med et kommersielt formål fått føle på kroppen fordi det innad i bloggesfæren fra tidlig av har eksistert sterk intern justis.

Men er det noe forslaget til en bloggeplakat virkelig har brakt hjem for meg er det at bloggesfæren er ikke hva den en gang var, og kanskje var det alltid innen et visst segment at denne selvjustisen hersket.

Som Virrvarr sier er dette spilleregler som har vokst frem organisk. Da jeg prøvde å tenke gjennom hvor jeg så de omtalt først kom jeg til kort – Cluetrain var en tidlig inspirasjon for meg, men det finnes ingen eksplisitt liste med slike regler der – og det ligger nok en interessant sosiologisk studie i hvordan disse retningslinjene har vokst frem, har fungert og fungerer. Jeg vet at Danah Boyd har gjort et par interessante studier av sosiale nettverk, men jeg kan ikke huske å ha sett noe om akkurat dette (kanskje et lite tips om researchemne til Hva Hun Sa og alle som er interessert i nettadferd og sosiologi).

Men jeg synes det er viktig å dvele litt ved de ”spillereglene” jeg snakker om her, for når jeg snakker om hva journalister kan lære av bloggere – og det gjør jeg ofte – ligger disse til bunn for flere av argumentene mine:

  • Gjør alltid rede for bindingene dine. Vær gjennomsiktig, dvs hvis du har kunder eller interesser som berøres av et tema du blogger om: gjør dette klart.
  • Krediter alltid kildene dine og lenk til dem i den grad det er mulig (dette er både en tjeneste du gjør leseren din og en måte å fortelle folk at du skriver om dem og derved invitere dem inn i samtalen)
  • Rett feil fortløpende, men aldri lat som om du ikke har skrevet noe det blir kontrovers rundt (dvs stryk helst over tekst det er feil heller enn å slette den, evnt presiser alltid der du har gjort endringer i teksten).
  • Vis god folkeskikk

Journalister har mye å lære av bloggere

Se også poster om etikk fra Dave Winer, Rebeacca Blood og Cyberjournalist, selv om bloggeren i meg synes sistnevnte er altfor journalistisk i innfallsvinkelen (noe jeg merker provoserer meg litt fordi jeg så ofte har sett journalister prøve å tre sitt verdensbilde og sine verdier over hodet på bloggere, men jeg skal la det ligge her og nå).

Det er blant annet praksisen som utgår fra dette jeg refererer til når jeg sier at journalister har mye å lære av bloggere.

Den har vært med å endre journalistikken til det bedre – gjort journalistikken mer gjennomsiktig, mer etterrettelig og i større grad stilt journalister til ansvar for leserne sine, noe jeg mener gagner journalistikken – kanskje også fordi de bloggerne som har praktisert dette ivrigst har vært bloggere som etter hvert har fått en stor leserskare blant journalister.

Lenkepraksis i endring?

Da tenker jeg spesifikt på medie- og teknologiblogger, men også innflytelsesrike politiske blogger som Guido Fawkes og Iain Dale har til stadighet hengt ut midstrømsmediene for deres «uærlige» siteringspraksis i form av manglende kreditering. Men merk at de første eksemplene som faller meg inn er utenlandske.

Det er delevis fordi jeg er utdannet i England og har bodd og jobbet der som journalist i mange år, men kanskje er ikke hvordan jeg har sett blogger påvirke engelske medier i en positiv retning like representativt for den norske medieutviklingen? Lenkepraksisen har endret seg mye til det bedre også i norske medier, men jeg er ikke så sikker på at det nødvendigvis er bloggere som har drevet dette i Norge. Hva tror du?

Samtidig viser også bråket rundt bloggeplakaten hvor mye bloggesfæren har endret seg. Etter NONA-debatten om journalister og sosiale medier i høst stilte Frøken Makeløs veldig gode spørsmål om hvor utbredt den sjenerøse lenkepraksisen som noen av oss er vokst opp med egentlig er. Hun pekte på at bloggere på topplisten til Blogg.no sjelden lenker til andre bloggere eller er å tilstede i egne kommentarfelt, og spurte:

«Hvor ofte lenker disse toppbloggerne til andre bloggere (med mindre det er noen de kjenner personlig)? Og hvor mange bloggere med en relativt stor lesermasse er egentlig særlig til stede i sine egne kommentarfelt?”

Forskjellige generasjoner bloggere

Dette er et stort tema, noe som er grunnen til at det har tatt meg så lang tid å skrive om det, men jeg tror det viser oss at vi har å gjøre med en annen generasjon av bloggere, ledet av blogg.no toppliste, som kanskje er uvitende om de spillereglene andre deler av bloggesfæren forholder seg til, og kanskje ikke interessert i dem. En generasjon hvor blogging har en helt annen hensikt enn Cluetrain-generasjonen – og mange av generasjonene med tekstbasert, og ofte meningsbærende, blogging som kom etter – og kanskje andre interne ”regler” eller kvalitetsmål.

Jeg synes det er nyttig å snakke om generasjoner av bloggere i dette perspektivet, men som den store debatten om ”rosabloggere” og ”oldisbloggere” i fjor sommer viste lar ikke disse segmentene seg nødvendigvis dele seg inn etter alder. Jeg tror det er nyttigere å se på hvem man identifiserer seg med og hva man prøver å oppnå. Jeg har prøvd å formulere noen tanker om det på min personlige blogg, men dette er mer høyttenkning enn endelige konklusjoner.

En annen viktig grunn til at initiativ rettet mot en stor gruppe bloggere faller gjennom er troverdighet. Og debatten i kjølevannet av bloggplakaten viser at Thomas Moen har stor troverdighet blant noen grupper av bloggere, mye mindre i andre. Jørgen Helland og Jan Omdahl skriver godt om dette.

Skeptiske bloggere

I Norge har vi tidligere sett noe av det samme, om enn på mindre skala, da MillionEuroMan prøvde å arrangere en bloggekonferanse i 2008. Dette ble oppfattet som et forsøk på slå mynt på den norske bloggeinteressen, og falt igjennom fordi han manglet troverdighet blant «de etablerte» bloggerne.

Internasjonalt har vi sett lignende ting flere ganger, både i etterkant av forslag fra de som vil at bloggere skal ligne mer på journalister og fra bloggere selv. Når det gjelder sistnevnte er det første eksempelet som faller meg inn er da Tim O’Reilly lanserte ideen om en «Blogger’s Code of Conduct» våren 2007. Forslaget kom i kjølevannet av stygge verbale angrep på brukervennlighetsekspert og daværende blogger Kathy Sierra, og skapte en voldsom debatt på nett om hvordan kvinner i teknologibransjen ble behandlet.

Intet nytt under solen

Nå skal ikke jeg gå inn på debatten om kvinner i teknologibransjen her, men forslaget til O’Reilly ble slaktet sønder og sammen – ikke minst fordi det ble oppfattet som om han forsøkte å mele sin egen kake og styrke sin egen merkevare som web 2.0 ekspert. Videre ble det oppfattet som et forsøk på å temme bloggesfæren, få den til å ligne mer på tradisjonelle medier osv. I etterrettelighetens navn bør jeg nok også si at jeg ikke var veldig begeistret for O’Reillys forslag selv. Jeg har samlet noen sterke reaksjoner på forslaget hans her, de er absolutt verdt å lese på nytt i lys av debatten rundt bloggeplakaten.

Med andre ord, intet er nytt under solen, er det ikke det de sier? Når jeg har skrevet dette har jeg også bevisst prøvd å styre unna begreper som deler forskjellige bloggesegmenter inn i betegnelser som kan oppfattes som nedlatende. Selv er jeg nemlig mest interessert i dynamikken rundt dette og hva som driver den. Dessuten hadde Hjorthen en fornøyelig oppsummering av blogghierarkiet i 2005, den ligger ikke veldig langt fra dagens virkelighet. Og selv om jeg ikke er 100 prosent enig i alt, er det en morsom post, og det er heldigvis lange tradisjoner i bloggesfæren for saklig uenighet…

3 Responses til “Bloggeplakaten: det var nødt til å bli bråk”
  1. Håkon mars 5, 2010
  2. Kristine Lowe mars 5, 2010
  3. anonym mars 5, 2010

Skriv svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *