Ikke noe å juble for!
Dagbladet.no feiret seg selv 8. mars.
I disse dager feirer vi norske nettavisers 15-årsjublileum. Det er ingen ting å rope hurra for.
Det er rett og slett skuffende at det fortsatt lages aviser på nett. 15 år etter fødselen er norske nettaviser fortsatt altfor like papiropphavet i uttrykket.
Jeg har i flere sammenhenger framhevet Nettavisens betydning for at norske aviser satset tidligere og tyngre på nett enn aviser ellers i verden. Dette førte til at vi fikk en ekstremt tøff konkurranse om nyheter på nett i Norge. Og det førte til at fokuset på å utvikle de unike egenskapene ved den nye kanalen ble tonet kraftig ned til fordel for sekundstrid om aller siste utvikling i nær sagt hvilken som helst nyhetssak. Sist skjedd ble nyhetskriterium nummer én på nett hos oss.
Nettavisens inntreden har gitt oss store og sterke nettaviser som har en så sterk posisjon i markedet at Norge er unntaket fra regelen i internasjonal sammenheng. Samtidig har Nettavisens bidrag ført til at vi i svært liten grad har klart å gjennomføre overgangen fra avis på nett til nettmedier. Mediehistoriske analogier som Filmavisen og radionyheter lest på tv sitter langt framme på tunga.
Rundt tusenårsskiftet ble de store nettavisene skilt ut i egne selskaper, blant annet for å rendyrke nett- og gründerkultur. Men effekten av slike strukturelle grep på dot com-boblens toppunkt ble mer målbar på eiernes børskurser enn på utviklingen av journalistiske fortellerteknikker.
Journalistenes vegring for å ta i bruk den nye verktøykassa har nær sammenheng med hvordan de selv forstår journalistrollen, og hva som gir status i miljøet. De yngste journalistene kan gjerne være mer konservative enn de erfarne, fordi de har et så stort ønske om å drive med ”ordentlig” journalistikk. Samtidig er effektivitetstenking den fremste egenskapen ved ledere som gjør karriere i aviser. Dette har nå gitt seg utslag i en bølge av integrasjon mellom nett- og papirredaksjoner. Vi får neppe mer utvikling av nettets unike egenskaper av slike grep.
I doktoravhandlingen min forklarer jeg hvordan mediebedriftenes strategier og journalistenes ambisjoner sammen sørger for at det i så liten grad skjer endringer.
Før jeg ødelegger festen helt for mine venner i Dagbladet, må jeg skynde meg å si at de tross alt har vært ganske flinke til å ta nettet på alvor – etter norske forhold. For øvrig står det heller ikke så veldig mye bedre til andre steder i verden, selv om noen amerikanere har lært seg å programmere i Flash. Men siden vi er annerledeslandet med sterke aviser både på nett og papir, må det fortsatt være lov å håpe at museskritt kan bli til noe mer.
Gi oss gjerne journalistiske produkter som begynner på nett og ikke slutter på avis. Og ikke la annonsørene være alene om å bruke alle nettets nye muligheter!
PS! Jeg er selvsagt medskylding, som tidligere nettsjef i både VG (95-96) og Dagbladet (97-01).
Dette er interessant. Kvifor er det slik at nettjournalistikken er det svarte får i familien?
Og kva vil vere ein ideell modell for mediehusa som skal drifte både papir og nett (og kanskje også radio og fjernsyn?)
Jeg er stort sett enig med Arne, blant annet i at integrering svekker nettavisene og får oss til å lage papiravis på nett.
Men dette er vi jo så enige om alle sammen, som driver med nett.
La oss heller fortelle hva vi liker, hva i vil ha mer av, hva slags nettjournalistikk vi skal lage i fremtiden!
Det er da noe jeg liker, allerede.
Fra vår egen nettavis: Under OL har jeg vært med på Dagbladets livesendinger, kjempegøy! http://live.dagbladet.no/ Det er ikke optimal funksjonalitet, men likevel. Under bla. Oscar-natt hadde vi det samme. Og når journalistene ikke var der dekket leserne begivenheten selv.
Jeg liker også kommentarfeltet på mine egne saker, av og til. I denne saken fikk jeg til og med skryt for deltakelse i debatten etter saken http://www.dagbladet.no/2010/03/02/magasinet/india/religion/opptoyer/10667050/
Jeg liker alle slags samtaler med leserne, skulle gjerne hatt samtaler mellom kilde og leser. Jeg ønsker meg bedre funksjonalitet lenger opp i sakene for å vise frem leserne, de fungerer ofte som caser, Per Egil Hegg’eer og forskarar. Jeg liker at leserne snakker om oss på Twitter og Facebook. Til og med journalister deltar her!
Jeg liker selvsagt lyd, digre bilder og video.
Å få inn en flashprogrammerer osv. har vi jo gjort alle sammen, kanskje ikke bra nok. Hvor godt har leserne likt det blinkende, umanøvrerbare blinget vi har presentert dem? Det er ofte slikt skaper wow-effekt i nettmiljøet, men det skjer stadig at flate saker med bilder funker bedre enn bildeserier som svosjer inn og ut og gjør siden umanøvrerbar og treg. Påkostede grafikkløsninger kan være veldig kult, og veldig dårlig. Kanskje det er her jeg er for konservativ. Vis meg eksempler (realistiske)!
Og Arne, til slutt en selvsentrert kommentar. Det med alder er bare tull. De eldre driver fortsatt med akkurat det de selv vil, altså grave fram potteskår med tannbørster. De unge gjør akkurat det du sier til dem, så sjefen er av avgjørende betydning her.
Meland (halvgammel)
Hei! Dette var interessant Arne. Jeg ble nysgjerrig: Hva er det ved nettets unike egenskaper som representerer en merverdi når det gjelder nyhetsformidling? Sagt enklere: Hvorfor er det et mål å bli mindre “avisaktig”? Og hva slags konsekvenser kan det få (går ut fra at du har oversikt over erfaringer fra dette i utlandet) å bli mindre avisaktig og mindre internettaktig? Vil da punlikum slutte å oppfatte formidlinga som “avis” eller “nyheter”? Det jeg mener er at dine spørsmål er relevante for spørsmålet: Hva skal være journalistikkens rolle framover?
Hei Ilmi, Astrid er inne på noen av mulighetene. Fernando Zamith har forsøkt å lage en komplett inventarliste over den nye verktøykassa, og forklare hvordan de henger sammen (se bokstavene i parantes). Her er mitt sammendrag:
A: Interactivity: e-mail address or contact form, general or to some or all journalists, e-mail address of authors and sources in the articles, discussion forums or chat rooms with or without journalists’ participation (D), quick poll/user surveys (J), user comments on articles (D), other user content displayed online, and interactive multimedia journalistic content (C).
B: Hypertextuality: extra-textual or intra-textual hyperlinks to related articles (J), archives (J/F), chronologies (J), related audio, video or infographics, image galleries or slideshows (C/J), or original document source (J).
C: Multimediality: photo or drawing, slideshow, static and dynamic infographics, audio, and video.
D: Immediacy: may be communicated by contents being continuously updated, explicit update of an article, date and hour of each article (J).
E: Ubiquity: partial or overall content in two or more languages (G), clocks showing different time zones.
F: Memory: partial or overall archive, browsable and/or searchable, tags associated with each article (B).
G: Personalization: general or selected updates on e-mail, mobile devices, immediately to desktop applications (D), on RSS feed, or first screen personification.
H: Creativity: other kind of utilization of Internet potentialities.
I: Hypermediality: cumulative presence of hypertextuality and multimediality.
J: Contextualization: enriched by hypertextuality (see cross-analysis annotations above).
Min forskning viser at journalistene setter mest pris på multimedialitet og umiddelbarhet. Dette er muligheter som forsterker tradisjonelle journalistiske verdier. Mens muligheten til å la leserne se kildene dine eller å snakke med brukerne, er ikke så veldig interessant.
Jeg tror vi kan slå fast at Astrid er i netthode-enden på skalaen blant nettarbeiderne. Basert på egen erfaring er jeg ikke sikker på om det alltid er avgjørende hva sjefen sier…
Arne
Journaliststudentene i Volda har for første gang internpraksis med egen dedikert periode med nettøvlser. 2 av 8 uker brukes på nernett.no
Vi er knapt nok på beina teknisk med DrPublish og DrFront og mangler masse ting som f.eks artikkelkommentarer – og søk da gitt.
Studentene er opptatt av å være bransjekorrekte og mange mener at de tradisjonelle mediene er riktig adresse for avlevering av den viktige journalistikken. Samtidig ser jeg endring og mange forstår og vil prøve nettets muligheter. Det gleder meg virkelig.
Håper for eksempel å få studentene til å lage saker der man bruker lydintervjuer på nettets premisser, slik at intervjuobjekter som er vant til å snakke seg vekk til de klippes, ikke kan dette. Og de som har kompliserte forklaringer kan få snakke ut. Munnhuggerijournalistikken i radio/tv er folk lei av, men nettet åpner for artikkeltyper som gjør at både intervjuobjekt og journalist må ut av boksen.
Erland
[...] kom på nett, som den andre nettavisen i Norge (Brønnøysunds avis var først). Terje Johansen og Arne Krumsvik som satt sentralt plassert i starten av nettavis-epoken, ser tilbake med kritisk blikk: Mediene [...]
Hei Arne, takk for interressant svar. Jeg kjenner punktene dine igjen fra teorier om de digitale medienes estetikk, som jeg har brukt i min forskning omkring hva som skjer med undervisning når det digitale kommer på banen. Du framhever muligheten til å la leserne se kildene dine eller å snakke med brukerne, som noe av det unike og verdifulle ved nettets journalistiske muligheter. Hvis du skulle være visjonær, hva slags muligheter og utfordringer ligger i en slik form for journalistikk? F. eks. dette som Erland er inne på, at intervjuobekter får snakke ut.
[...] Arne Krumsviks mener at nettavisene slett ikke har noe å juble for [...]