Britisk valgkampdekning 2010: Såpeopera, second life og sosiale medier

Årets britiske valgkamp var ment å være valget internett dominerte valgkampdekningen, valget hvor sosiale medier spilte en helt sentral rolle i poltitikernes kampanjearbeid. Det ble ingen av delene.

Likefullt er britisk valgkampdekning helt klart noe for seg selv, og blant de forskjellige grepene britiske medier har brukt for å dekke valget på nett er det enkelte norske medier kan lære mye av, og selvsagt andre hvor det er vi som ligger i forkant. Jeg har skrevet en oversikt over noen av hovedtrekkene i valgkampdekningen på nett for Journalisten, men det er så mye mer som kan sies – ikke minst på den humoristiske siden av det hele.

For orden skyld bør jeg kanskje si at jeg har fulgt dette så nøye fordi jeg har bodd, jobbet og studert i England i mange år, og har mange av mine formende erfaringer som journalist og blogger fra tiden jeg bodde der. Jeg kan ikke påstå at jeg har noen spesiell sympati for noen av de de tre hovedaktørene i valget, men jeg er dypt fascinert av hvordan internett brukes og kan brukes både som journalistisk verktøy og til kampanjeformål.

Virtuelle verdener på TV
Nå ble dette valget som kjent mer et TV-valg enn et internettvalg – Charlie Brooker gjør strålende parodi på utfordingene med dette «nye» gamle mediet – men det gjør det ikke mindre interessant å se på hvordan medier og andre brukte, eller lot være å bruke, nettets mange muligheter.

Apropos parodi er det forøvrig sjelden redaksjonell utvikling får spille en så sentral rolle i valgsatire som i dette innslaget fra Jon Stewart (ok, jeg er statsviter også, en annen grunn til at jeg synes dette, og det siste innslaget til Stewart fra det britiske valget hvor ha anklager britisk presse for å ha stjålet «gate» fra amerikansk presse, er hysterisk morsomt):

The Daily Show With Jon Stewart Mon – Thurs 11p / 10c
Clustershag to 10 Downing – Hung Parliament
www.thedailyshow.com
Daily Show Full Episodes Political Humor Tea Party

Av de tingene jeg utelot fra Journalisten artikkelen min var dette med Poltico.com-inspirerte faktasjekkingstjenester. BT har gjort stor suksess med her til lands, men også britiske medier, spesielt Channel 4, brukte det aktivt under forrige ukes valgkamp. Med i medienes verktøykassa hører selvsagt også valgomater, databaser, kart, grafiske fremstillinger osv. Journalism.co.uk har en god oppsummering av dekningen på selve valgdagen.

Under det norske stortingsvalget i fjor fulgte jeg valgnatten via Twitter og en fantastisk grafisk løsning som viste mandatfordelingen minutt for minutt ettersom resultatene strømmet inn (jeg tror den var utviklet av NTB). Siden det britiske valget fant sted under Mediedagene, ble det en mer passiv løsning på meg ved dette valget: heldigvis hadde jeg BBC World på hotellrommet og prøvde, men lykkes bare sånn tildels, å holde meg våken for å følge TV-kanalens valgkampsending.

Politikere tok bloggepause
Men det som fascinerte meg mest med dette valget var hvordan politikerne heller ikke denne gangen brukte sosiale medier veldig effektivt. Guardians terknologiredaktør Charles Arthur kaller det det første sosiale medier valget i Storbritannia og ga sosiale medier æren for å ha påvirket valgutfallet. Hans kollega Jemima Kiss var mindre imponert over hvordan de politiske partiene benyttet sosiale medier i valgkampen, men trakk frem hvordan Labour brukte disse til å motivere valgkampmedarbeidere.

Derimot er Iain Dale, en av Storbritannias mest leste politiske bloggere, alt annet enn imponert og gir politikerne knapt ståkarakter. Eksempelsvis sluttet flere av landets politikere å blogge under valgkampen av frykt for å si dumme ting. Det kan man jo forstå med tanke på tidligere tabber på dette området, men løsningen må vel være å trene politikerne bedre i nettikette og legge en klarere strategi for hvordan bruke sosiale medier i valgkampen.

I dette tilfellet stoler jeg forøvrig mer på Dale enn på godt informerte journalister som Arthur og Kiss, fordi Dale, som også utgir det tverr-politiske magasinet Daily Politics, følger politisk blogging mye mer inngående enn hva de to Guardian-journalistene gjør.

For mange journalister som blogger?
Et annet interessant moment Dale trekker frem er balansen mellom tradisjonelle medier og uavhengige bloggere i den britiske bloggesfæren. Jeg har fulgt utviklingen i den britiske bloggesfæren siden 2002, hovedsakelig innefor temaer som medier og politikk, og det er veldig interessant å se hvilken posisjon mange tradisjonelle medier har klart å ta her. Dale beklager seg over at det er så mange journalister som skriver innflytelsesrike blogger at bloggere nesten har blitt en del av det etablerte.

Den utviklingen er medieskapt på to måter.

For det første har mange britiske medier lykkes med å utvikle gode temablogger, som regler ført i pennen av profilerte journalister eller kommentatorer. Som journalist og mangeårig blogger synes jeg det er strålende fordi en blogg gir deg helt andre muligheter til å gå i dybden av et tema og bygge et større kildenettverk enn hva tradisjonell journalistikk gjør.

Her er det også veldig interessant å se på hva The Daily Telegraph online har gjort med MyTelegraph. Bloggeplattformen har mange likheter med bloggeplattformene til VG og Dagbladet, men er også fundamentalt forskjellig – ikke minst fordi MyTelegraph har utviklet seg til et debattforum primært for likesinnede. Satt på vedlig spissen er det blitt stedet å diskutere på nett for gamle menn i tweed og unge menn i stiv dress som deler konservative synspunkter. Det gjør også spennende ting med nettdebatten: se for eksempel kommentarfeltene på artikler til profilerte journalister som Ambrose Evan-Pritchard eller på bloggen til nettavisens økonomiredaktør Edmund Conway.

Hvordan bloggerne ble en del av det etablerte
Men tilbake til hvordan de tradisjonelle mediene har formet den britiske bloggesfæren. For fire år siden var det alt annet enn stuerent å sitere bloggere som kilder, selv om mange politiske journalister allikevel leste politiske bloggere som Iain Dale og Guido Fawkes (aka Paul Stains) daglig. Fawkes er kjent for ofte å viderebringe sladder journalister knapt nok bør ta i med ildtang hvis de ikke vil legge seg ut med gjeldene presseetikk og lovgivning. Under årets valgkamp var derimot eksempler som dette ganske standard:

Vi kan selvsagt diskutere hva som kom først, det er ikke uten grunn at de politiske bloggerene som nå siteres hyppig i mediene er de som siteres, men til en viss grad har mediene skapt sine egne «eksperter» blant de politiske bloggerene og gjort de til en del av det etablerte. I dette tilfellet bidrar det forsåvidt til å utvide meningsmangfoldet ved å gi bloggerene kreditt for innflytelsen de tross alt har i det britiske politiske landskapet, men det skaper også en illusjon om at blogging er ensbetydende med, primært høyreorientert, politisk blogging. Fremdeles utvider det meningmangfoldet pressen gjerne gjør seg til riddere for, men hvis vi ser på hvordan de samme mekanismene slår ut her i Skandinavia , hvor blogger i medienes fremstilling til tider er ensbetydende med  rosablogger, ser vi hvor skjevt dette kan slå ut.

Allikevel, en av valgets største slagere, i allfall klarer ikke jeg å få «You were always on my mic» ut av hodet, er også regissert Fawkes:

Stem Clegg, få Hitler
Og for de av dere som er opptatt av de politiske aspektene ved valget – misforstå meg rett: jeg synes også det er fascinerende selv om jeg ikke heier på Brown, Clegg eller Cameron – er det interessant å kaste et kjapt blikk på et av de store strukturelle temaene i dette valget, nemlig selve valgordningen. For oss som har levd greit med forhåndstallsvalg mesteparten av livet er det interessant å lese at en stemme til Liberaldemokratene er en stemme til Hitler.

En annen av mine favorittkommentar rundt valgutfallet kommer fra medieblogger Adam Tinworth som på sin personlige blogg sier at valgutfallet har resultert i et slags «internal hung parliament» for ham: som journalist synes han er en gudegave for interessante vinklinger, som privat person er han bekymret for hvordan det påvirker økonomien og som stemmegiver er han skuffet over at ikke hans foretrukne parti fikk større oppslutning.

Sun: Labour vil gjøre side 3 pikene arbeidsledige
I den andre enden av skalaen skal det oppfinnsomhet til for å illustrere farene ved proporsjonal representasjon på samme måte som The Sun (som også advarte leserne mot å stemme Labour fordi det kunne gjøre avisens side 3 piker arbeidsledige):

Les også:

4 Responses til “Britisk valgkampdekning 2010: Såpeopera, second life og sosiale medier”
  1. Denver mai 7, 2016
  2. auto insurance mai 20, 2016

Skriv svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *