Wikileaks: Journalistisk revolusjon med bismak

Hva lærte vi egentlig fra Wikileaks’ Afghanistan-skup, og hva sier det om journalistikkens fremtid?

Det første av disse to spørsmålene prøver David Leigh, en av journalistene som jobbet med å lage journalistikk på de mer enn 90,000 sensitive dokumentene fra krigføringen i Afghanistan, å svare på i The Guardian i dag.

Programmering og journalistikk
Jeg synes det mest interessante poenget han trekker frem her er hvordan de involverte journalistene fikk en lynkurs i datastøttet journalistikk, som jeg mistenker vil nyte mye mer respekt og oppmerksomhet etter dette. Jan Omdahl kaster et interessant blikk på potensialet innen denne formen for journalistikk, som blant annet NRKs Espen Andersen og TV2s Anders Eriksen lenge har vært forkjempere for verdien av, i «Er programmereren den nye krigsreporteren?».

Ellers fremstår Leighs artikkel litt for mye som en forsvarstale for meg. Skal vi se på hva konkret de lekkede dokumentene forteller oss om situasjonen i Afghanistan synes jeg Ahmed Rashids artikkel i The Spectator (scroll ned til selve teksten) er en bedre kilde. Han kaller lekkasjen pinlig og problematisk for alle krigens sentrale aktører. Vil det få konsekvenser?

Wikileaks medarbeider anholdt ved ankomst til USA
Vi vet at Wikileaks Julian Assange lenge har vært etterlyst av amerikanske myndigheter og unngår å reise til USA av frykt for å bli arrestert. Denne helgen meldte blant annet BoingBoing og CNet at Wikileaks’ Jacob Appelbaum, som nylig stilte i Assanges sted på en amerikansk konferanse, hadde blitt anholdt, forhørt og fått dataenheter som laptop og mobiler konfiskert/undersøkt da han ankom USA.

Henrik Alexandersson, som jobber for det svenske Piratpartiet i Brüssel, spekulerer i «En Ny Medievarlden?» om ikke Afghanistan-lekkasjen kommer til å intensifisere politikerenes anstrengelser for å regulere internett.

Er fremtidens journalistikk analog?
Alexandersson er blant de som har engasjert seg aktivt i kampen mot FRA-loven i Sverige, og på dette området sier Wikileaks Afghanistan-skup også noe interessant, om urovekkende, om fremtidens journalistikk.

Måten The Guardian, New York Times og Spiegel jobbet med saken bekrefter nemlig at den undersøkende journalistikkens fremtid kanskje er analog – som jeg skrev om her på NONA-bloggen for et års tid siden. I Columbia Journalism Reviews The story behind the publication of Wikileaks’ Afghanistan Logs, beskrives det blant annet hvordan The Guardians Nick Davies da han jobbet frem avtalen med Assange bevisst unngikk alle kommunikasjonsformer som kunne sette elektroniske spor eller avlyttes på noen måte. Med andre ord var det tilbake til samtaler ansikt til ansikt.

Artikkelen er kanskje den mest interessant jeg har lest om metodologien som ble brukt i arbeidet med dokumentene, men Nieman Journalism Labs’ Fem spørsmål Wikileaks-saken reiser om fremtidens journalistikk er også interessant.

Kildebeskyttelse og ytringsfrihetens grenser
Samtidig er kanskje de største spørsmålene denne saken reiser de om kildebeskyttelse og hvor langt man kan strekke seg i ytringsfrihetens navn. Leigh går ganske langt i å anklage konkurrerende medier, som har satt søkelyset på hvordan de lekkede dokumentene setter Afghanske informanter i fare, for å gjøre Taliban en tjeneste med å trekke frem hvilke dokumenter som kan identifisere informanter. Blant annet går han til angrep på artikler produsert av The Times og Channel4.

Journalist og forfatter Heather Brooke debatterer dilemmaene rundt dette med Adrian Lamo, hackeren som anga Bradley Manning, mannen som mistenkes for å stå bak lekkasjer til Wikileaks her:

Les også:

Andre interessante artikler jeg burde ha inkludert? Jeg har bevisst ikke lenket opp de mange intervjuene med Assange fra uken som gikk fordi det stortsett er lite nytt i dem og jeg er mest interessert i metodologi og konsekvenser.

No Responses til “Wikileaks: Journalistisk revolusjon med bismak”

Skriv svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *