Sosiale medier: Revolusjon, terror og historieforskning

Vår nye digital kulturarv skaper spennende muligheter både for journalister og forskere.

Tenk om vi kunne lytte til samtalene folk hadde i gater, salonger eller vertshus under den franske revolusjonen? Takket være sosiale medier kan vi til dels gjøre det med nåtidens revolusjoner, men kan vi også benytte oss av dette materialet i forskning?

– Jeg har en venninne som har skrevet masteroppgave om kornopprøret i Tvedestrand i 1790. Den eneste grunnen til at vi vet en del om det er fordi det var så mange som ble arrestert og vitneprovene deres ble skrevet ned. Hadde det skjedd et kornopprør i Tvedestrand i dag ville vi fått vite alt om det på Facebook og Twitter, sa Ida Jackson, aka Virrvarr, da jeg snakket med henne for denne VG-saken om sosiale medier og forskning.

På tampen av et år som har gitt en lang rekke spektakulære, voldsomme og tragiske nyhetsbegivenheter mange av oss i stor grad har fulgt via øyenvitners oppdateringer på Twitter og Facebook, er det også på sin plass å reflektere over hvordan dette vil endre historieskrivingen (noe Eirik Newth, som ga meg ideen til nevnte sak, også er inne på.

I de årene jeg har holdt på med sosiale medier har det først vært fokusert på hvorvidt disse mediene vil endre maktforholdene i verden (fra 2002 – ) og så på hvordan det vil endre journalistikken (fra ca 2005 til nå).

Men hva med forskning, spesielt innen disipliner som sosiologi, historie og idéhistorie?

På den journalistiske siden er nye typer sammenstillinger som den hvor NRK samlet alle Twitter-oppdateringene fra terrordøgnet 22. juli i en historisk tidslinje, og hvor The Guardian samlet inn og analysert Twitter-meldingene om gateopprørene i Storbritannia i august, spesielt interessante å se nærmere på.

Ikke minst viser Guardians analyse av disse Twitter-meldingene at instinktet til flere i den britiske regjeringen om å stenge all tilgang til sosiale medier for å få bukt med ryktespredning og oppfordringer til vold ville hatt lite for seg.

Falske rykter spredte seg raskt, men ble også raskt korrigert.

Denne oppsummeringen viser også, ikke overraskende, hvordan bruken av sosiale medier, som de fleste andre verktøy, ble brukt både på positive og negative måter og hadde både positive og negative effekter under opprørene.

Hvem som bruker sosiale medier, og hvilke sosiale medier de bruker, er selvsagt ikke jevnt fordelt, noe også SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzæg sier noe om i VG-saken om temaet.

– På Twitter har du stortsett mye ressurssterke mennesker, mens «alle» er på Facebook . På Twitter har du en mye mer bevisst brukermasse som i stor grad er klar over at det de poster er offentlig, men på Facebook har du alle kategorier og mange føler at det de poster her ikke er offentlig, sa han i et av de sitatene jeg ikke brukte i saken.

Disse «klasseforskjellene» så vi klart i forskjellen på det som ble postet på de to forskjellige sosiale  nettverkene både under London-opprørene og rundt terrordøgnet i Norge 22. juli.

En del av det som ble postet på Facebook var mye krassere og mindre gjennomtenkt enn hva vi så på Twitter  –  i Storbritannia har også voldsoppfordringer på Facebook under gateopprørene i august resultert i fengselsstraffer.

For meg, som har jobbet i skoler i Londons indre bydeler, var gateopprørene i Storbritannia den minst overraskende store nyhetsbegivenheten i år, men den speiler også klasseforskjeller i mediebruken på en fascinerende måte.

Måten f. eks Blackberry Messenger ble brukt til å organisere opprørene på er også av de mest oppsiktsvekkende grunnene til at 2011 har vært et annus horribilis for Blackberry-eier RIM.

The Guardian har valgt å løse skjevheten i mediebruk med å supplere Twitter-analysen med å intervjue 100 av de som deltok i opprørerne og kan dermed også si noe om hva som motiverte opprørene.

The Guardians analyse ble til i samarbeid med en rekke britiske universiteter.

Slik kan man tenke seg at sammenstillinger av ytringer på Twitter og Facebook kan være en del av f. eks en journalistisk, historisk eller sosiologisk analyse av en nyhetsbegivenhet  som suppleres av andre former for informasjonsinnsamling for å gi et mest mulig representativ analyse av det som skjedde.

Bae Brandtzæg og Kjell Berg Larsen snakker mer om metodeutfordringene ved å bruke sosiale medier i forskning i nevnte VG-sak.

En av utfordringene er at ytringer på Twitter og Facebook skjer på plattformer eid av private selskap som man må søke om å bruke hvis man skal kunne bruke det med litt tidsavstand.

En annen er selvsagt hva som kan regnes som privat og ikke.

SINTEF skal i gang med et større forskningsprosjekt hvor de håper å løse dette ved å få en større gruppe ungdommer til å laste ned en app hvor de eksplisitt gir appen tilgang til å spore hvilke temaer de snakker om på Facebook – data som selvsagt anonymiseres.

Men hva med eksisterende data?

Et nærliggende eksempel er nå nedlagte Nettby.

VG Nett ønsker å overlate til Nasjonalbiblioteket slik at fremtidens forskere kan bruke materialet til forskning (som selvsagt anonymiseres), noe Datatilsynet motsetter seg.

Digital redaktør i VG Nett og tidligere NONA-styremedlem Espen Egil Hansen snakket om en del av utfordringene rundt dette på helgens #socialwinter-seminar.

– Da vi drev Nettby og det var åpent var det fullt lovlig å sitte på disse dataene. Men da VG stengte Nettby var det ikke lov å sitte på disse dataene lenger, noe jeg faktisk er enig i: For å gi brukerne en trygghet på at dette materialet ikke blir misbrukt så må det avleveres til noen andre. Men når vi så har Nasjonalbiblioteket som ønsker å ta bevare det for ettertiden synes jeg det er rart at det ikke kan gjøres, sa han.

I  prosessen med hva som skal skje videre med Nettby oppdaget han at det ikke finnes noen prosedyrer eller måter for å sikre digitalt kulturvern.

–  Jeg tror dette må bli en av de store diskusjonene fremover fordi så mye av livene våre er blitt digitale. Vi har ingen interesse i Nettby-dataene, men vi tenker at det kan være verdifullt materiale her for andre – f. eks for forskning. Noen av de først og beste reaksjonene den 22. juli kom jo på sosiale medier, og noen av dem er allerede bort. Hvordan kan vi ta bedre vare på dette, spurte han.

For en stund tilbake skrev The Register om en undersøkelse som viste at en av ti briter vil etterlate nettpassordene sine i testamentet. Rent juridisk vil nok Apple motsette seg at barnebarna arver iTunes-passordet ditt, men Facebook-passord burde være uproblematisk.

Så i vår vidunderlige nye digitale verden bør ny testamentpraksis kanskje også være å skrive om vi er villig til å etterlate profilene våre i sosiale medier til forskning?

For min del synes jeg det er ganske uproblematisk å gjøre det både i testamentform, hvis Facebook mot formodning skulle overleve så lenge, og i dag.

Men hvordan kan man så sikre seg at utvalg av Facebook- eller Twitter-brukere man benytter er representativt for det man ønsker å forske på?

Hvordan kan man garantere at de som bruker disse mediene gir et sannferdig bilde av seg selv gjennom oppdateringene sine, og hvordan kan man sikre seg mot at profilene ikke er nøye redigerte og alt som skrives i affekt ikke slettes eller redigeres i ettertid?

Metodeutfordringene er mange, men det er vel også mulighetene: Eller hva tror du?

Skriv svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *