Buzzit, promiskuøse medier og den sosiale publiseringens kunst

Nyheter anno 2014 må være optimalisert for å fange oppmerksomheten ikke bare til søkemotorer som Google, men også til ihuga gamere, Facebookslaver og obsessive mobilsurfere.

Ja, om vi skal tro enkelte må mediene rett og slett bli promiskuøse om de skal lykkes i dagens medielandskap: En tankegang som har gitt oss nyvinninger som amerikanske Buzzfeed – og noe som begynner å ligne en inflasjon i Buzzfeed-kloner.

Redaksjonen i Buzzit.no

Redaksjonen i Buzzit.no

«Mediene må være tilstede der leserne er», het det sånn ca. da sosiale medier ble en folkesport i Norge, et slagord som NRK Betas Eirik Solheim illustrerte med det nå legendariske bildet av en snarvei på Grünerløkka (se gjerne presentasjonen han holdt for NONA i 2008, hvor han nevner dette).

I dag, om slagordet skal tilpasses Buzzfeedvirkeligheten, må det kanskje bli noe sånt som at mediene må gjøre seg så lekre og appetittlige for leserne der folk er at de glemmer alle andre distraksjoner.

Nyhetene må presenteres så innbydende at gamere tar seg en pause fra League of Legends for å lese de, eller stopper opp i strømmen av babybilder, cupcakesbilder og kattebilder fra venneflokken på Facebook, Instagram eller SnapChat for å klikke på de.

Med andre ord må de bli promiskuøse, som Matthew Ingram skriver i denne saken hvor han siterer tidligere Reuters-blogger Felix Salmon.

Nå bruker Ingram og Salmon begrepet promiskuøs på en mye mer edruelig måte enn mange andre ville ha gjort, de snakker bare om betydningen av å tilpasse seg det mediet man ønsker å lykkes i – enten det er TV eller Snapchat. Akkurat det kan jo ikke kalles spesielt nytt, selv i mediebransjen. Sjekk forøvrig hovedpunktene fra innledning om NRKP3Nyheters bruk av Snapchat og Instagram på forrige NONA-møte her.

Men slik denne «promiskuiteten» blir anvendt av Buzzfeed og lignende nettportaler tipper det lett over i noe som ligner faretruende på en form for prostitusjon. Det resulterer ofte i titler som gir begreper som klikkhorer og mediehorer ny mening, en mening som tidvis tipper over i det parodiske (noe bla. Twitterkontoen @fjøsbuzz spiller på, via Ida Aalen).

Mer om Buzzfeed-konseptet her.

Så fører ikke dette bare den profesjonelle journalistikken mot avgrunnen, og gir bransjen et enda mer frynsete rykte enn den allerede har? Nei, hevder selvsagt Buzzfeed selv og de som etterligner tjenestens konsept, og viser til at de også vil drive med «seriøs» journalistikk.

Buzzfeed selv har ansatt egne gravejournalister, og Buzzits sjef Anders Opdahl presiserte under tirsdagens NONA-møte at fokuset nå var å bygge opp en trafikkmaskin de kunne legge «vesentlig stoff» på toppen av når de har bygd opp dette.

– Den langsiktig intensjonen er å skape en kanal som også påtar seg et samfunnsoppdrag, vi er ikke der nå men har fokuset på å bygge posisjon og distribusjon, sa han til en fullsatt sal.

Se Kampanjes referat fra møtet her.

Denne tilnærmingen er jo heller ikke direkte ny. En ting er at det er nettopp dette Buzzfeed har gjort. En annen ting er at det ikke er så ulikt oppskriften bak Nettavisen, slik Geir Terje Ruud beskriver den nye boka i «Journalistiske Entreprenører: Medienes krise – din mulighet». Grovt oppsummert beskriver Ruud hvordan Nettavisen begynte med å klippe andre mediers saker anmass i starten, før de fikk bygd opp en viss trafikk og etter hvert satset mer også på egensaker.

Buzzits Opdahl presiserte også på NONA-møtet at det de driver med grunnleggende sett handler om å forstå hvordan sosiale medier virker: Hvordan oppnår man størst mulig organisk spredning og hvordan spiller segmentering og fragmentering inn i dette bildet?

Vi lever jo tross alt en virkelighet hvor mediene stross alt gjerne vil klare å få nyheter til å bli en snakkis på vår tids (virtuelle) klubber, puber og kafeer, nemlig sosiale medier.

Og av og til lykkes selv tradisjonelle medier med dette.

Et interessant eksempel i så måte er BBCs Rory Cellan-Jones sak om tenåringer, dataspill og nyheter.

Cellan-Jones beskriver hvordan tenåringssønnen i huset plutselig overrasket familien med sterke meninger om hendelsene i Ferguson etter at en en ung svart mann ble skutt av politiet, på et tidspunkt hvor britiske medier i liten grad dekket det.

«Sønnen vår ser nesten ikke på TV og leser absolutt ikke aviser. Han bruker heller ikke sosiale medier i noen særlig grad, han forlot Facebook fordi det var «kjedelig» og har aldri begynt å bruke Twitter. Så hvor fikk han informasjonen fra? ‘Fra venner i spill, og fra spillforum,’ forklarte han. Han bruker mye tid på nett med å spille det som virker som veldig sosiale spill – som ‘League of Legends’ – hvor live chat med andre spiller er en viktig funksjon.» Saken er vel verdt å lese i sin helhet.

Så kanskje er det mulig å forenkle dilemmaene rundt hvordan skape innhold som «tar av på nett» til hvordan skape innhold som blir en real snakkis i de foraene folk oppholder seg (enten det er ungdomsklubben eller et spillforum på nett)?

Det er selvsagt ikke fullt så enkelt.

Vi lever i en verden hvor det er stadig mer å bli avhengig av, og det å lage avhengighetsskapende produkter og tjenester er et eget fag, noe «adferdsdesignkonsulenten» og forfatteren Nir Eyal snakket inngående om under Webdagene tidligere denne måneden. Mer om det her, her og her.

Eller som Eyal beskriver det: Det er så mange ting som skriker om folks oppmerksomhet i dag, at bare de tingene som folk «hvisker til seg selv om», de tingene som er vanedannende, har en sjanse til å overleve.

Så utfordringene for alle medier, nye eller tradisjonelle, kan kanskje beskrives som å fange oppmerksomheten til en befolkning sommerfulghoder som er hekta på smartmobil, nettbrett og sosiale distraksjoner.

Men er alle midler tillatt og formålstjenlig for å møte den utfordringen?

Under tirsdagens NONA-møte oppsummerte Arne Krumsvik det som at «jeg tror det er fornuftig å tilrettelegge for deling, men ikke skrive å saker utelukkende for deling. Alle medier kan bli proffere på å tilrettelegge for sosiale medier.» Sven Egil Omdal, mediespaltist i Stavanger Aftenblad, spådde at «på samme måte som Buzzit går mot mer tradisjonsrike formater, jo mer vil tradisjonelle medier bevege seg mot Buzzit».

Så det er all grunn til å tro at «buzzifiseringen» av norske medier bare vil fortsette. Eller går vi snart lei? Hva tror du?

Skriv svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *